Beaglen som rase er meget gammel, antagelig den eldste av de drivende hunder vi kjenner til. Sannsynligvis kan vi spore forfedrene til beaglen helt tilbake til Hellas i tiden før Kristus. Grekeren Zenophon (født 433 f.Kr. f.) referer i sin bok ”Lærebok om jakt” til noen små drivende hunder som ved hjelp av sin luktesans forfølger viltet. Beskrivelsen av disse hundene minner om våre beagler.

Det antas videre at rasen ble brakt til Roma og videre til England da Romerriket var på sitt største. En av soldatenes fritidsbeskjeftigelse var å drive jakt med disse hundene.

Første gang navnet beagle blir brukt i historiske kilder er på 1400 – tallet i England. Her utviklet rasen seg til to størrelsesvarianter; beagler som ble brukt når folk jaktet til fots og en foxhund eller harrier – type hvor jegerne brukte hest. Overklassen brukte beaglene på sine gods rundt om i England, og det fortelles også at dronning Elizabeth 1. elsket disse hundene.

Beaglene ble brukt i pack. Selve jakten foregikk som vanlig harejakt, men med den forskjell at hundene oftest selv tok haren. Denne form for jakt kalles for beagling og har vært veldig populær sport. De enkelte pack kunne ha fra 25 – 40 hunder.

Med den engelske packbeagle som utgangspunkt har rasen spredt seg til Amerika og Canada. Her har den som i England delt seg i to typer; en jaktbeagle som i England kalles packbeagle og her fieldbeagle, og en utstilling eller skjødehund kalt showbeagle.

I USA og Canada har de noen få pack som i England. I tillegg er rasen populær som jakthund hvor jakten drives på samme måte som i Norge med en eller to hunder hvor haren skytes. I dag er rasen spredt til mange land.

FOR 200 ÅR SIDEN...

Dette bildet fra starten av 1800-tallet viser en hund med kraftigere kropp og en mangel på de rene trekkene man ser på beaglen i dag. Maleren er ukjent, men er mest sannsynlig Thomas Berwick.

Beaglen ble importert til Norge på midten av 1800 - tallet, men ble som rase ikke renavlet. Derimot kan vi fra gamle stamtavler på både dunker og hygen se at beaglen har vært med på å danne disse rasene.

I midten av 50 – årene kom det flere beagler til Norge. De fleste ble hentet fra Sverige, men noen også fra England. Den jaktlige kvaliteten på beaglen var i de første årene god, og beaglen ble fort en populær rase. Men det som ofte skjer med populære raser, skjedde også her. Det ble avlet ukritisk, og resultatet uteble ikke. Rasens jaktegenskaper gikk tilbake på bekostning av eksteriøret. Det ble avlet uhemmet på utstillingshundene, mens bare noen få oppdrettere holdt på de gamle jaktstammene. Peder Solem fra Selbu med kennelnavnet Tuvlia var en av dem som sverget til jaktblodet. Han parret kun inn jaktlig gode hunder.

I slutten av 70 – åra innså flere at det gikk i feil retning. For å få nytt jaktblod inn i rasen, tok avlsrådet med Einar Rønneberg og dosent Aamdal i spissen kontakt med Finland. Her hadde de virkelig klart å få til en gjennomavlet jakthund ved å ta i bruk anerkjente avlsprinsipper fra husdyravlen. Finske hannhunder ble derfor importert eller lånt inn og parret med norske tisper, og resultatene kom. Flere og flere beagler ble stilt på jaktprøver og ble jaktpremiert. Den norske beaglerasen fikk et nødvendig løft.

I andre halvdel av 80 – årene ble Beaglringen Norge med lokalavdelinger opprettet. Dette har også bidratt til større bevisthet om riktig foredling av rasen og ført til at flere har deltatt på jaktprøver.

FOR 200 ÅR SIDEN...

Dette bildet fra starten av 1800-tallet viser en hund med kraftigere kropp og en mangel på de rene trekkene man ser på beaglen i dag. Maleren er ukjent, men er mest sannsynlig Thomas Berwick.

For å vise den positive utviklingen beaglerasen har hatt, kan vi gå tilbake til jaktprøvesesongen 1977/78. Her finner vi 8 jaktprøvestarter og 4 premieringer for beaglen. På 70 – tallet var det ikke hvert år vi hadde så mange starter heller. I de siste jaktprøvesesongene har vi hatt over 100 jaktprøvestarter og i sesongen 2009/10 ble det registrert 105 premieringer. Dette er en formidabel økning som viser den positive utviklingen beaglen i Norge har hatt. Vi får jevnt tilsig av nye jaktpremierte hunder, slik at det kan presenteres ei solid liste med jaktpremierte tisper og hannhunder hvert år. Jaktmessig har vi lenge hatt en beagle som tilfredsstiller de krav vi setter til en god jakthund, men det mest gledelige er at vi har fått en solid og god bredde. Det viser resultatene fra jaktprøvene og konkurranser på tvers av landegrensene.

Vi har en svært sunn beagle med få helseproblemer. Det ligger derfor godt til rette for ytterligere framgang. Målet må være å få flere beagler til å stille på jaktprøver slik at vi får enda flere jaktpremierte beagler. Det vil både styrke og gjøre avlsarbeidet lettere. Registreringstallene er relativt stabile og vi har ikke hatt den nedgangen i antall registreringer som de andre harehundrasene har hatt. Beaglen er i dag vår største harehundrase.

FOR 200 ÅR SIDEN...

Dette bildet fra starten av 1800-tallet viser en hund med kraftigere kropp og en mangel på de rene trekkene man ser på beaglen i dag. Maleren er ukjent, men er mest sannsynlig Thomas Berwick.